Livmorkreft er en type kreft som oppstår i endometriet, den indre slimhinnen i livmoren. Livmoren er et hult, pæreformet bekkenorgan der fosterutviklingen finner sted. Livmorkreft er den sjette mest vanlige kreftformen blant kvinner og den femtende mest vanlige kreftformen generelt.

I 2020 var det registrert over 417 000 nye tilfeller av livmorkreft på verdensbasis [1]. De fleste pasientene som blir diagnostisert med livmorkreft er etter overgangsalderen, med en gjennomsnittsalder på 60 år ved diagnose.

Risikofaktorer for livmorkreft inkluderer tidligere bryst- eller eggstokkreft. Andre risikofaktorer forbundet med livmorkreft inkluderer overvekt/obesitet, alder over 50 år og faktorer som påvirker balansen av kvinnelige hormonnivåer. Livmorkreft oppstår hovedsakelig sporadisk på grunn av tilfeldige mutasjoner i gener gjennom individets livsløp. Imidlertid skyldes omtrent 5% av tilfellene den arvelige tilstanden Lynch syndrom, også kjent som hereditær ikke-polyposis kolorektal kreft. Personer med Lynch syndrom har høy risiko for å utvikle livmorkreft [2].

Livmorkreft deles inn i ulike typer basert på karakteristikkene til vevsprøver fra svulsten. Flertallet av tilfellene av livmorkreft har enten endometrioide (70-80% av tilfellene) eller serøse (10% av tilfellene) kjennetegn. Det finnes også andre mindre vanlige typer endometrisk kreft, inkludert klarcellekarsinom og karsinosarkom (tidligere kjent som maligne blandete Müller-tumorer (MMMTs)). Serøst karsinom, klarcellekarsinom og karsinosarkom regnes som høyrisikotumorer og viser generelt aggressiv atferd og dårlig prognose [4].

Videre blir livmorkreft kategorisert i fire stadier (1-4) avhengig av utbredelsen av sykdommen. Stadiene beskriver hvor kreften er lokalisert og om den har spredt seg til andre deler av kroppen.

Stadium 1: Kreften er kun funnet i livmoren.

Stadium 2: Svulsten har spredt seg utenfor livmoren, men befinner seg fortsatt i bekkenet.

Stadium 3: Kreften er i bukhulen og muligens i nærliggende lymfeknuter.

Stadium 4: Kreften har spredt seg til endetarmen, blæren, lungene eller bein [5].

Omtrent 70% av pasientene blir diagnostisert med stadium 1 livmorkreft på grunn av tydelige symptomer. Hos pasienter med svulster begrenset til livmoren er 5-års overlevelsesrate ≥ 95%, men denne raten synker dramatisk når sykdommen har spredt seg utenfor livmoren, med overlevelsesrater på 69% hos pasienter med regional metastase og 17% hos de med fjerne metastaser [4]. Livmorkreft kan også deles inn i tre ulike grader. Gradene beskriver i hvilken grad kreftcellene ligner friske celler under et mikroskop. Hvis kreftcellene ligner friskt vev, kalles det "godt differensiert" eller en "lavgradig svulst". Når kreftcellene ser svært forskjellige ut fra friskt vev, kalles svulsten "dårlig differensiert" eller en "høygradig svulst" [4, 6].

Behandlingen av livmorkreft kan variere avhengig av pasientens generelle helse, alder, samt typen, stadiet og graden av sykdommen. Kirurgi er den primære behandlingsmetoden for pasienter med livmorkreft i alle stadier, med mindre det er kontraindikasjoner for å utføre det.

Standard kirurgi innebærer total hysterektomi, bilateralt salpingo-ooforektomi og evaluering av lymfeknuter.

Total hysterektomi fjerner livmoren og livmorhalsen, mens bilateralt salpingo-ooforektomi fjerner egglederne og eggstokkene.

Pasienter med stadium 1 kreft anbefales kun kirurgi. Imidlertid kan noen pasienter på dette stadiet bli anbefalt strålebehandling etter kirurgi for å redusere risikoen for tilbakefall av kreften.

Valg av behandling etter kirurgi avhenger av ulike faktorer som alder, kreftgrad, hvor dypt svulsten har vokst inn i muskellaget i livmoren (hvis i det hele tatt), og om det er kreftceller i blodkar eller lymfekar utenfor svulsten.

Vaginal brachyterapi og ekstern strålebehandling er to vanlige typer strålebehandling for behandling av livmorkreft. Ved vaginal brachyterapi settes en liten applikator inn i skjeden som leverer stråling direkte til det målrettede området. Ekstern strålebehandling leverer nøye rettet stråling utenfra kroppen til svulststedet.

De fleste pasientene med stadium 2 endometrioid kreft anbefales kirurgi etterfulgt av strålebehandling. Pasienter med stadium 3 og 4 behandles hovedsakelig med en kombinasjon av kirurgi, strålebehandling og systemisk terapi.

Systemisk terapi er en behandlingsmetode som reiser gjennom blodbanen og virker på hele kroppen. Enten kjemoterapi eller hormonbehandling kan brukes som systemisk behandling for slike pasienter. Imidlertid vurderes hormonbehandling kun for pasienter med langsomtvoksende svulster.

Livmorkreft kan noen ganger utvikle seg hos unge kvinner i fertil alder. I slike tilfeller er kirurgi fortsatt den anbefalte behandlingen. Imidlertid kan hormonbehandling vurderes som et alternativ hvis pasientene er lavrisiko og velger fertilitetsbevaring etter grundig veiledning.

Hvis kreften kommer tilbake etter første behandling, avhenger valg av behandling av svulstens beliggenhet og tidligere behandling. Pasienter som opplever tilbakefall av kreften lokalt, det vil si i skjeden, bekkenet og bukhulen, vil få strålebehandling hvis de ikke har fått det i sin første behandling. Pasienter med tidligere strålebehandling anbefales derimot å få systemisk terapi, enten med eller uten strålebehandling. Strålebehandling i denne sammenhengen har ingen helbredende rolle, men brukes kun for å lindre symptomer.

Det er også en mulighet for at kreften sprer seg til andre deler av kroppen, noe som kalles metastase. Kirurgi av svulsten i metastatiske områder, strålebehandling og systemisk terapi er de anbefalte alternativene. Videre finnes det noen nye systemiske behandlingsalternativer, som målrettet terapi og immunterapi (for eksempel sjekkpunkthemmere), for pasienter med livmorkreft som uttrykker visse biomarkører ved tilbakefall eller metastase under kjemoterapi [2, 5].